Kilde: Osloadvokatene
Pengespill er i dag lett tilgjengelig over internett, og mange bruker kredittkort for å finansiere spillingen. Dette har ført til at flere opparbeider seg en enorm spillegjeld, som i ekstreme tilfeller kan føre til økonomisk ruin for den enkelte. Mange er imidlertid ikke klar over at spillegjeld i flere tilfeller ikke må tilbakebetales. En sier at slike avtaler juridisk sett er ugyldige, slik at det ikke er nødvendig å oppfylle forpliktelsene som følger av avtalen.
Straffelovens ikrafttredelseslov § 12 utgjør det rettslige grunnlaget for at forpliktelsen til å tilbakebetale spillegjeld bortfaller. Bestemmelsen omfatter to ulike situasjoner som i praksis vil være av stor betydning for personer som har opparbeidet seg spillegjeld.
Forholdet mellom spilleren og motspillere/medspillere
Første ledd i bestemmelsen omhandler relasjonen mellom spilleren og motspillere/medspillere. Det følger av denne bestemmelsen at dersom spillet er ulovlig, vil spilleren ikke være forpliktet til å betale spillegjeld overfor motspillere eller medspillere. Dette gjelder uavhengig av om medspilleren eller motparten var klar over at spillet var ulovlig eller ikke.
Hvilke spill som er lovlige reguleres av pengespilloven, og er blant annet tipping, lotto, Rikstoto osv. Poker og pokerlignende spill på nett er derimot ikke lovlig.
Det må imidlertid gjøres en viktig modifikasjon fra dette utgangspunktet; forpliktelsen til å tilbakebetale spillegjelden faller bare bort dersom du ikke har betalt. Det betyr med andre ord at dersom spilleren med spillegjeld allerede har betalt gjelden frivillig, kan ikke det betalte kreves tilbake. Dette følger av strl. § 12 nr. 1 tredje ledd.
Typisk «spillavhengighet» hvor spilleren tar opp kreditt for å delta i spill
Bestemmelsen i strl ikrl.§ 12 nr 1 annet ledd har i dag fått en særlig stor betydning. Dette fordi flere utenlandske nettsteder opererer med ulovlige spill på kreditt. Essensen i denne bestemmelsen er at det i en del tilfeller ikke vil foreligge noen rettslig plikt for spilleren til å tilbakebetale långiveren. Dette gjelder likevel bare for en långiver som var klar over formålet med kreditten er å betale for spillegjeld. En långiver som ikke visste hva pengene skulle gå til, vil dermed kunne kreve tilbakebetaling.
En viktig forskjell fra bestemmelsen som regulerer forholdet mellom spilleren og motspillere/medspillere, og denne, er at den første kun kommer til anvendelse ved ulovlige spill, mens regelen om kreditt også kommer til anvendelse ved lovlige spill. Dette har blant annet medført at en spiller slapp å tilbakebetale 6 millioner kr til en tippekommisjonær.
På samme måte som i situasjon 1, vil en spiller som allerede har betalt, ikke kunne komme fri fra forpliktelsen i etterkant.
Kredittkortets særlige betydning i praksis
Dersom kredittgiveren (banken), kan sies å ha vært klar over at kreditten skal brukes til spill, vil spilleren som nevnt komme fri fra betalingsforpliktelsen. Men hva skal til for at bankene bevismessig kan sies å ha vært klar over dette? Dette beror på bankenes praksis. Kort fortalt kan det sies at banken ved bruk av kredittkortet, vil motta en brukerstedskode som opplyser om brukerstedets virksomhet. For eksempel er den internasjonale koden for pengespill 7995. Dersom banken mottar en slik kode, men likevel velger å godkjenne bruk av kreditt, må konsekvensen være at banken forsettlig har medvirket til kreditten. Dermed oppstår det ingen forpliktelser for spilleren,- avtalen er ugyldig.